Kampsjablonger og fredskisser

Kunsten til Hans Erik Schei (f. 1947) preget mange av plateomslagene og trykksakene som ble produsert av det kristne kollektivet Guds Fred på 70-tallet. De laget aktivistiske plakater, pamfletter og musikk (Schei utgjør siste ledd i den kjente visegruppa Kari Hansa & Gregers Hes). Hans Erik Scheis tidlige tusjtegninger minner om de drømmende, flyktige, kvalitetene i Thore Hansens arbeider. Trykkene og sjablongkunsten lener seg på Victor Moscosos intrikate psykedelika – med røtter i art nouveau, surrealisme og dada – samt amerikansk popart og «hard edge»-maleri.

Foruten å «bombe» Oslo med plakater, flyveblader, postkort, «fri-merker» og klistremerker i aktivismens navn, ble kunsten solgt til inntekt for hjelpearbeidet Guds Fred drev for vanskeligstilte i Oslo. Sjablonger og silketrykk gjorde det mulig å produsere store opplag raskt og billig.

I «Frisk luft mot åndelig forurensing» (Vinduet nr. 1, 2011) beskriver Lars Mørch Finborud gruppen som en religiøs motsats til radikal venstreside. I sin anmeldelse av boken Jesusvekkelsen (Vårt Land Forlag 2015) kaller Oddbjørn Johannessen i tidsskriftet Humanist dem «hippiebevegelsens kristne fetter». Guds Fred problematiserte overflodssamfunnet og ødeleggelse av naturen og proklamerte antimaterialisme, selvberging og økologisk bevissthet. Karl Marx er byttet ut med Jesus, men fellestrekkene er likevel påfallende.

Guds Fred ble nedlagt i 1980, men aktivismen er stadig en stor del av Hans Erik Scheis liv. Han har jobbet i mange år i Kirkens Bymisjon, og har tatt i bruk sosiale medier som plattform for sine politiske kommentartegninger og samfunnsbetraktninger.

Popartnonnen

Utstilling,  Sub Scene

Sub er heldige nok til å stille ut et utvalg av Corita Kent sine nydelige silketrykk.

Frances Elizabeth Kent vokste opp i Fort Dodge, Iowa, i en irsk-katolsk familie, med fem søsken. Etter high school flyttet hun til Los Angeles og gikk hun inn i den romersk-katolske ordenen Sisters of the Immaculate Heart of Mary. Der hun tok navnet Søster Mary Corita. I 1951 lærte hun silketrykk av Maria de Sodi Romero, kona til kunsteren Alfredo Martinez.

I 1952, uten at Corita visste det, sendte en av medsøstrene hennes et trykk, the lord is with thee, inn til en lokal kunstkonkurranse. Hun vant førstepremien – den første av mange. Frances Elizabeth Kent vokste opp i Fort Dodge, Iowa, i en irsk-katolsk familie, med fem søsken. Etter high school, bare 18 år gammel, flyttet hun til Los Angeles og gikk hun inn i den romersk-katolske ordenen Sisters of the Immaculate Heart of Mary. Der hun tok navnet Søster Mary Corita. Hun studerte kunst ved Otis College of Art and Design og Chouinard Art Institute, og tok en master i kunsthistorie i 1951 ved University of Southern California. Det samme året lærte hun silketrykk av Maria de Sodi Romero, kona til kunsteren Alfredo Martinez. Silketrykk var dengang hovedsaklig brukt til reklame, og ikke anerkjent som et kunstnerisk medium. I 1952, uten at Corita visste det, sendte en av medsøstrene hennes et trykk, the lord is with thee, inn til en lokal kunstkonkurranse. Hun vant førstepremien – den første av mange. Valget av silketrykk som medium var fundert på et populistisk og religiøst prinsipp: «Jeg er en grafiker … en svært demokratisk kunstform, som lar meg produsere original kunst billig for de som vanligvis ikke har råd til det … at bildene mine ikke bare henger på gallerier, men heller der folk lever og jobber, gjør meg glad. Jeg håper de vil gi folk et løft … mer moro ut av livet.» Hun anså kunstmiljøet som elitistisk, og solgte bevisst trykkene sine billig. Delvis var valget også inspirert av hennes medsøster, Magdalens, spekulasjoner om at de ville tjene mer på å selge mange billige kunstverk, enn noen få dyre, på Immaculate Hearts ukentlige fredagsbasar. På 50-tallet møtte hun kunsteren og designeren Charles Eames. Selv om hun hadde studert kunst lenge, anså hun Eames som sin egentlige lærer. «Han var ingen kunstlærer; han var en kunstner – som underviste med ord, filmer, utstillinger, bygninger, klasser, besøk, telefonsamtaler og møbler». Inspirert av Eames, begynte hun å introdusere ord i bildene sine i 1955. Collagene hennes kombinerer bibelord og sosialaktivisme (se. stop the bombing, 1967) med reklamebudskap og popkulturelle referanser. Det røde, gule og blå polkadot-mønstrede bildet wonderbread (1962) lar seg inspirere av brødprodusenten Wonder Bread.

Kombinasjonen av et alvorlig, religiøst, budskap og en hverdagslig estetikk vakte stor oppsikt. Hun ble sterkt kritisert for å vannhellige jomfru Maria med bildet the juciest tomato of all (1964), og kardinal McIntyre forbød å vise det fram. «Et ord som ‘tomat’, noe som har blitt forvrengt i enkelte kretser, er interessant å løfte frem som noe vakkert – en deilig frukt å se på. Maria, Jesus mor, har tross alt hatt navnet sitt plastret utover bygninger, broer, og så videre …», svarte Corita kritikken. Katolsk religiøs kunst assosieres vanligvis ikke med supermarkeder og reklameplakater, men Corita elsket byens «spetakkel» — «Fantastiske uferdige Los Angeles» som hun kalte det. Som lærer ved Immaculate Heart College, underviste hun studentene sine i en «viewfinder»-metode: Ved å kutte et lite firkantet hull i en enkel pappbit, kunne de isolere former og farger fra omgivelsene. Hun oppfordret dem til å lete etter det vakre midt i kaoset.

I takt med hennes egen populæritet, fikk Immaculate Heart College en høy stjerne i kunstmiljøet. Hun inviterte – og knyttet vennskap med – foredragsholdere som John Cage, Saul Bass, Alfred Hitchcock, Herbert Bayer, Jean Renoir og Charles og Ray Eames. Søstrene ved Immaculate Heart, med Corita i spissen, ble ofte kritisert av konservative katolikker, tidligere studenter og velgjørere, for deres frittalende og engasjerende måte å uttrykke synspunkter på tro, kunst og samfunn. Da Corita laget et veggmaleri for Vatikanets paviljong til Verdensutstillingen i 1964, skrev magasinet Newsweek:

Med sin smittende vitalitet, undergraver Corita kirkens kunstige skille mellom sekulær og hellig. ‘Hun trer ganske enkelt ut av reglene, og gjør sin dans,’ sier Jesuitt-poeten Daniel Berrigan … ‘Men hun er ikke fjollete, unntatt for dem som ser livet selv som et problem. Hun introduserer det intuitive, det uforutsigbare i religionen, og dermed truer hun kirkens maskuline, effektive, kanselleri-ridde, lovlydige, regelrytteri.

I 1968 tok Corita et sabbatsår fra stillingen sin. To måneder senere annonserte hun, uten videre forklaring, bestemmelsen om å forlate klosterlivet for godt. Immaculate Hearts konflikt med overoppsynet gikk til slutt så langt at kardinalen beordret skolen nedlagt, og i 1970 hadde de aller fleste allerede forlatt fellesskapet og Immaculate Heart of Mary gikk i oppløsning. Corita ble invitert til å undervise kunst ved Harvard, men takket nei og flyttet til Boston. Årene som fulgte fortsatte hun å produsere kunst, og gav ut en rekke bøker. Hun tok også oppdrag fra eksterne kunder, og dekorerte blant annet en naturgasstank for Boston Gas Company med en 50 meter lang regnbue.  I 1985 tegnet hun det kjente «Love»-frimerket på oppdrag fra US Postal Authority, som ble trykket i et opplag på 700 millioner.

Dom Sylvester Houédard

Utstilling,  Sub Scene

Verk av fantastiske Dom Sylvester Houédard kan du se på Sub Scene. Dom Sylvester Houédard (1924–1992) var en britisk kunstner, intellektuell, poet og benediktinermunk i Prinknash-klosteret i Glouchestershire, England. Han var redaktør for Jerusalembibelen i 1961, hvor blant annet J.R.R. Tolkien bidro. Han var en av grunnleggerne av concrete poetry-kollektivet Gloup & Woup, samarbeidet med David Medalla & the Exploding Galaxy, var en forkjemper for selv-destruerende kunst og jobbet med Gustav Metzger, skrev koreografi for John Cage og Yoko Ono, deltok i mail art-bevegelsen med Robin Crozier og var en viktig bidragsyter til Fluxshoe-festivalen. Maglia Michael Jordan Mest kjent er han derimot for sin konkrete poesi: såkalte «typestracts» – poesi der form og innhold er likestilte. Diktene forfattet og formgav han med en bærbar Olivetti Lettera 22-skrivemaskin. 

there is only one mysterium: that is god who doesn’t have being, but is being: who doesn’t have life but is life & is the life he lives but never grows, never changes: who is truth & knows the truth he is & is his own knowledge of himself. he alone can say I AM & he reveals himself as the one who alone is ‘I AM’: our name for him is therefore YAHWEH or HE IS but though we know that god is, the meaning of the word ‘is’, we do not know: not one of us can say ‘i am’ since all we who live & grow & are conscious can say is ‘i become, i change, i grow’

(Utdrag fra preken, 12. juli 1987) Peter Houédard vokste opp i Guernsey med to eldre brødre. Moren, Florence, døde da han var bare tolv år gammel. Hun etterlot ham to livsleksjoner som skulle bli viktige: den universielle altomfattende meningen med katolisismen, og en følelse av ansvar for den. Den siste illustrerte han med en anekdote: Fem år gammel, like før jul, gjentok han en anti-semittistik slengbemerkning han hadde overhørt, hvorpå moren tok ham på fanget og fortalte at katolikken og jødene tilhørte en og samme familie. I klosterlivet ble Dom en hengiven forkjemper for økumenikk.

I militærtjenesten var Houédard utstasjonert i India.

Verdigheten og tilstedeværelsen han møtte blant hinduene i Bangladesh, vekket et savn etter naturlig spiritualitet hjemme i vesten. Da han ble munk, klarte han aldri helt å begrense oppmerksomheten sin til Sankt Benedikt alene. Allerede før han avga de første løftene, sendte han en liste over Zen-bøker til sin kjære venn, Brian Miller, han ville han skulle kjøpe for ham. På økumenisk oppdrag for Prinknash-klosteret fikk han i 1962 anledning til å møte Dalai Lama, som ble svært overrasket over Doms dype kunnskap om Buddhistisk tomhetsfilosofi.